25 NSAM / NFA 40 ÅR 1983–2023 NSAMs sju teser for allmennmedisin, 2001 Da fastlegeordningen var på trappene i 2000, startet NSAM en bred diskusjon om innhold og verdier i faget allmennmedisin. Norsk allmennmedisin opplevde, som i 2023, en nedgangsperiode med dårlig rekruttering og usikkerhet om den framtidige organiseringen av tjenesten. NSAM-leder Anna Stavdal pekte i en leder i Tidsskriftet (2000) med overskriften «Allmennmedisin i krise» på at det var nødvendig å redefinere innhold og mandat for allmennmedisin. NSAM samlet innspill fra mange ulike miljøer i og utenfor primærhelsetjenesten som grunnlag for «Sju teser for allmennmedisin», et ideologisk dokument med korte hovedpunkter i imperativ form, supplert med utdypende kommentarer. NSAM hadde på 90-tallet arbeidet med de medisinske og etiske dilemmaene knyttet til økt oppmerksomhet omkring leting etter risikofaktorer hos friske individer, koblet til muligheter for medikamentell behandling for å redusere risiko for sykdom. Dette gjaldt særlig området hjerte-kar-sykdommer. I 2001 presenterte NSAM de sju tesene for allmennmedisin. I referatet fra årsmøtet for 2001 står følgende: Tenkedugnaden fortsatte innad i styret og den foreliggende versjonen av plakaten med 7 teser for allmennmedisinen vil danne grunnlaget for vårkurset 2002, som vil finne sted 10-12. april 2002 på Leangkollen. «Risikoprosjektet» ga innsikt i hvordan legemiddelindustri og spesialistmiljøer sammen påvirket allmennlegenes praksis, slik at en økende andel av legenes tid ble brukt til å kartlegge og følge opp risikofaktorer i befolkningen. Det etiske grunnlaget for å gi medisinske råd basert på sammenhenger på gruppenivå ble diskutert. Gode pedagogiske verktøy for en opplyst dialog med pasienten manglet, og kunnskapen om positive og negative effekter av en befolkningsstrategi var for liten. Denne diskusjonen påvirket utformingen av Sju teser. En av målsettingene ble «å fremme forsvarlig bruk av medisinsk teknologi og legemidler – og forhindre at pasienter feilaktig behandles som syke». Tesen «Gjør det viktigste!» tok ikke med forebyggende arbeid og risikokartlegging hos den enkelte pasient som hovedoppgave for legen. NSAM ønsket å legge vekten på legens ansvar for å diagnostisere og følge opp de syke, for å løfte diskusjonen omkring risikoleting og risikobehandling. Tesene «Gi mest til dem som har størst behov» og «Bruk ord som fremmer helsa» var også en direkte oppfølging av risikoprosjektet. Ønsket var å legge mer vekt på den enkeltes egenomsorg og tro på egne ressurser, som motsetning til ensidig oppmerksomhet på svakhet og defekter. Tesen «sats på etterutdanning, forskning og fagutvikling» pekte på at kontaktårsakene i allmennmedisin for en stor del er knyttet til dagliglivets påvirkninger, som i liten utstrekning lar seg kartlegge med bruk av målinger. Sju teser virket langt på vei som ønsket i debatter og i undervisning av medisinske studenter og spesialistkandidater i allmennmedisin. Norsk forening for allmennmedisin bruker fortsatt prinsippene i høringsuttalelser til helsemyndighetene og i sine policydokumenter. Tesene har også fått en naturlig plass i den norske læreboka i allmennmedisin.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=