31 NSAM / NFA 40 ÅR 1983–2023 ningen viste at antall allmennleger i de fire nordligste fylkene var redusert med 12,3 prosent i løpet av perioden 1995-98. Også i Sør-Norge var det mange ledige stillinger i distriktene. Ved utgangen av 1998 var det i alt 219 ubesatte årsverk i kommunehelsetjenesten, det vil si 6 prosent av alle stillinger/hjemler. Størst ledighet var det i Sogn og Fjordane (14,4%), Nord-Trøndelag (14%), Troms (12,3%), Nordland (11,5%) og Finnmark (9,4%). Pasienter klaget over dårlig tilgjengelighet både for konsultasjoner og på telefon. De fikk lite tid hos legen, og på grunn av stor utskifting i legestillingene, møtte de stadig nye leger. Dette var først og fremst et problem i utkantene, men mange byer hadde også dårlig allmennlegedekning. Pasienter med store og sammensatte behov ble ikke prioritert og fikk for dårlige tverrfaglige tilbud. Noen pasienter brukte mange forskjellige leger (doktorshopping). Sykehus og spesialister visste ofte ikke hvem som skulle motta epikriser eller ha ansvar for oppfølging. Ved årtusenskiftet hadde norsk allmennmedisin fått et krisestempel. Selve faget ble også spådd en snarlig død Allerede på 1960-tallet hentet norske allmennleger kunnskap om listesystemet gjennom studiereiser til Danmark, England og Nederland. Det ble etter hvert reist en diskusjon i Legeforeningen om dette systemet også burde innføres i Norge. Første gang vi finner det omtalt skriftlig, er i heftet «Tanker om morgendagens primærlegetjeneste», hvor også KOPF-idealet ble lansert. I 1982 satte Den norske lægeforening saken på sin dagsorden gjennom oppnevning av det såkalte «Generalplanutvalget for allmennmedisin», der en fastlegeordning ble omtalt som noe man i det minste burde overveie i Norge. I 1988 var det programfestet både i Alment praktiserende lægers forening og Offentlige legers landsforening at det burde utprøves en modell for nærmere tilknytning mellom lege og pasient. Fastlegeordningen ble diskutert på styremøter, medlemsmøter og samlinger i mange år før den ble innført i 2001. NSAM var hele tiden positiv til et «listepasientsystem» etter modell fra Danmark. I årsmøtereferatet fra 1987 finner vi følgende: Seminar om listepasientsystem Et system med listepasienter har vært diskutert i årevis. Det ble på ny aktualisert da Stadsfysikus lanserte tanken i Oslo. Debatten som fulgte viste tydelig at politikere og sentrale personer innen helsetjenesten ikke var kjent med hva et listesystem var og hvilke konsekvenser det har for pasienter, leger og samfunn. NSAM ønsket å spre opplysninger om et slikt system og inviterte Aplf og 0ll til å være med å arrangere et seminar om emnet. Det var tanken at seminaret skulle resultere i et hefte om listepasientsystemet slik at alle kunne få et innblikk i hva det er: Det er nå oppnevnt en komite bestående av Tor Anvik (NSAM), Torleif Robberstad (Oll) og Henriette Kahn (Fagutvalget/Aplf). De skal forsøke å arrangere seminaret, trolig på nyåret 1988. I forarbeidene til kommunehelseloven av 1984 ble ulike organisasjonsmodeller for allmennlegetjenesten drøftet. Kommunene ble anbefalt å organisere helsetjenesten etter den såkalte «områdemodellen» der helse- og sosialarbeidere har et felles befolkningsansvar innenfor et avgrenset geografisk område. Begrunnelsen var at man på denne måten la forholdene best til rette for forebyggende arbeid og samarbeid mellom allmennlegene og andre faggrupper. Et listesystem for kurativ praksis kunne komme i konflikt med målsettingene for områdemodellen. Kommunehelsetjenesteloven fastsatte en ordning basert på fastlønnsleger og privatpraktiserende leger med avtale om kommunalt driftstilskudd. Tankene om en fastlegeordning ble ikke videreført og konkretisert igjen før i «Røynslemeldinga» (St. meld. Nr. 36, 1989-90), hvor det konkluderes med at det ville være nyttig å få prøvd
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=