87 NSAM / NFA 40 ÅR 1983–2023 Veien videre for norsk allmennmedisin Marte Kvittum Tangen, leder NFA, Tynset 26. februar 2022 Vi står nå midt i en akutt fastlegekrise, en legevaktkrise og en sykehjemskrise - en generell allmennmedisinsk krise, men faget vårt vil bestå og skal videreutvikles. Grunnmuren i vår helsetjeneste fortjener bedre kår. Uten vår portvokterrolle vil hele den felles offentlige helsetjenesten bryte sammen. Innføringen av fastlegeordningen i 2001 var en suksess, og mange land misunner oss vår måte å organisere allmennlegetjenester på. Det er utfordrende å være kontinuitetsbærer og å inneha et så tydelig definert ansvar som det å være fastlege innebærer. Det vil komme diskusjoner om andre måter å organisere allmennlegetjenester på, men NFA er tydelig på at fastlegeordningen med det personlige listeansvaret må styrkes og videreføres. Selvfølgelig skal vi fortsette å samarbeide med andre, slik vi alltid har gjort. Når oppgavefordeling skal diskuteres må den totale ressursbruken vurderes og hva som gir best helse for pasientene vektlegges. Behovet for generalisten og kontinuitetsbæreren vil bli enda større i framtida. Med stadig økende hyperspesialisering og presset kapasitet i spesialisthelsetjenesten vil behovet for helhetstenking og det å sende pasientene inn gjennom riktig port bli stadig større. Vi vet at kontinuitet i omsorgen innebærer betydelige helsegevinster for den enkelte og for samfunnet. Vi har ikke behov for kreative endringer i overordnet organisering, men reguleringsmekanismer som sørger for økte ressurser når oppgavene øker. Uhensiktsmessige oppgaver må gjerne fjernes fra fastlegens bord, dersom det ikke fører til at fastlegen mister oversikt over pasientens helsetilstand. Vi har behov for mer kunnskap om hvilken betydning sykdom, undersøkelser, behandling, metoder, tidsbruk og organisering har for våre pasienter, allmennlegene selv og resten av helsetjenesten. Vi trenger en robust plan for organisering og styrking av allmennmedisinsk forskning. Innovasjon og teknologiske muligheter må vurderes kunnskapsbasert ut fra nytte, ressursbruk og prioriteringskonsekvenser. Vi må fortsette letingen etter nye nyttige arbeidsmåter og effektivisering, samtidig som vi sikrer at de som trenger oss mest ikke stenges ute. I teknologiiveren må vi ikke glemme at det fysiske møtet mellom to personer i en ustrukturert samtale fortsatt vil ha større verdi enn skjemabaserte standardvurderinger. Utviklingsområdet samlet under begrepet E-helse er verktøy for å bidra til gode helsetjenester og kan med riktig utvikling gi effektiviseringsgevinster og en enklere hverdag både for lege og pasient. Vi må alltid huske å ta hensyn til forskjellene i befolkningens helsekompetanse og digitale helsekompetanse. Hvordan skal vi komme i posisjon til å få større forståelse for behovet for å satse på allmennmedisin og gjøre det mulig å møte velorganiserte og sterke regionale helseforetak med like sterk forhandlingsposisjon? I kampen om ressursene taper vi gang etter gang. Kanskje vi har behov for et nasjonalt foretak for primærmedisin for å styrke allmennmedisinens kår med både stabilisering av fastlegeordningen, sikring av legevakttjenester til hele befolkningen, mer forskning, mer utdanningskapasitet og kvalitetsarbeid i framtida? 5
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=