7 NSAM / NFA 40 ÅR 1983–2023 Foreningens historiske utvikling Tiden før 1967 Det har vært mange perioder med «krise» i norsk allmennmedisins historie. Fra 1955 til 1965 sank antallet leger i primærhelsetjenesten dramatisk. Myndighetene hadde satset ensidig på sykehussektoren, mens primærhelsetjenesten ble overlatt til seg selv. Tjenesten kom inn i en ond sirkel med rekrutteringssvikt, forgubbing, statusfall og faglig isolasjon. I denne tiårsperioden økte allmennlegenes snittalder med ett år årlig. Folketallet gikk opp, mens antallet allmennleger gikk ned. Manglende vaktordninger og svær arbeidsbelastning gjorde at nesten ingen unge leger ønsket seg til allmennpraksis. «Alminnelig praktiserende» eller «privatpraktiserende» leger ble ofte møtt med nedlatende holdninger, både fra sykehuskolleger og fra deler av forvaltningen. Mange allmennleger måtte betjene en pasientpopulasjon på opptil titusen personer i store geografiske distrikter. Noen klarte imidlertid å få tid til å beskrive denne utviklingen, og presentere de alvorlige prognosene som ble tegnet for primærhelsetjenesten. Alment praktiserende lægers forening (Aplf), som ble stiftet i 1938, kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av faget, blant annet gjennom kursvirksomhet. Yrkesbetegnelsen viste seg å ha en viktig symbolfunksjon. I 1963 ble betegnelsen alminnelig praksis omdøpt til almenpraksis, og de som jobbet med allmennpraksis fikk betegnelsen almenpraktikere. De økonomiske kårene ble bedre gjennom «pensjonsordningen for leger» (1961) og «sykelønnsordningen for leger» (1963). Det var på denne tiden ingen undervisning i faget allmennmedisin på universitetene, og det fantes ingen videre- eller etterutdanning i form av en organisert spesialistutdanning. Det var Den norske legeforening som gjorde det mulig å endre dette. Gjennom målrettet arbeid og økonomiske virkemidler klarte Legeforeningen å sette allmennmedisin på kartet. Det var også Legeforeningen som grunnla de første allmennmedisinske instituttene. På denne tiden skjedde det en rivende utvikling i spesialisthelsetjenesten. Nye diagnostiske og terapeutiske framskritt kom i rask rekkefølge og virket stimulerende og tillokkende på medisinstudentene. Helsetjenesten utenfor sykehusene fikk i liten grad ta del i denne utviklingen. Forskjellen mellom det leger kunne utrette innenfor og utenfor sykehusene ble stadig større. Legene som jobbet i distriktene og ute blant befolkningen drev med «alminnelig medisin» i motsetning til spesialistene på sykehus. Det ble stadig mer faglig stimulerende å jobbe på sykehus, mens allmennlegene kjempet i motbakke med sviktende rekruttering, dårlige vaktordninger, dårlig økonomi og en følelse av å være annenrangs leger. Samtidig ble primærhelsetjenesten etter hvert mer viktig for sentrale helsemyndigheter og politikere. Generalisten ble funnet fram igjen og det ble en økende forståelse for at en helsetjeneste som er bygget opp rundt spesialisthelsetjenesten, er et dårligere helsevesen. Noe av dette kjenner vi igjen fra dagens fastlegekrise, men situasjonen var verre på 1960-tallet. Krisen fikk fire engasjerte allmennleger til å etablere «trykk og press»-gruppa. Gjengen bestod av senere professor i allmennmedisin Bent Guttorm Bentsen (1926–2008), Frithjof Christie (1919–95), Egil Elle (1920–2002) og Reidar Mathisen (1913–2009). Gruppen klarte å overbevise Legeforeningen om at en kriseløsning for allmennpraksis var å bygge faget. 1
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=