11 NORSK SOROPTIMA • MIN BOK • Beskrivelsen av hvordan jødene livnærte seg som omreisende handelsmenn over hele det nordenfjeldske, er interessant lesing. Drømmen for mange var å eie en butikk og slå seg ned på ett sted. Da Cissi ble født bodde familien i Narvik. Men de ønsket å flytte til Trondheim. Der var det famille og venner, synagoge og jødisk gravplass. Boka forteller om en stadig forverret situasjon for jødene i 1930-årene. Forfølgelsene i Tyskland eskalerte, og nyhetene om disse må også ha kommet til Trondheim. De fleste av jødene trodde seg/håpet at de var trygge da de var blitt norske statsborgere. I Trondheim ble jødene trakassert og var de som først fikk erfare følgene av forordninger og innskrenkninger i forhold til majoritetsbefolkningen I norske aviser var anti-jødiske synspunkter helt vanlig. Beskrivelsen av arrestasjonen av Cissi mens hun satt i klasserommet på Kalvskinnet skole, og deretter deportasjonen, er vanskelig lesning. Jødene som bodde i Trøndelag og lenger nord, ble ikke sendt med Donau til Tyskland. Da Donau forlot landet i 1942 befant de seg på toget mellom Trondheim og Oslo. De ble derfor sendt til Bredtvedt Fengsel. Der ble kvinner og menn holdt adskilt og internert i flere måneder før de ble transportert sørover med skipet Gotenland i mars 1943. 157 jøder ble sendt ut av landet med Gotenland, og bare fem av disse overlevde krigen. På boklanseringen kom spørsmålene opp: «Hvordan kunne dette skje? Og hvorfor har det ikke blitt tatt et oppgjør?» Jeg erfarte at selv etter 80 år var skamfølelsen og det kollektive medansvaret vanskelig å snakke om. Som jente leste jeg «Anne Franks Dagbok». Den gikk også som hørespill på radioen, husker jeg. Boka gjorde et veldig inntrykk på meg. Anne Frank var omtrent på min egen alder da hun som jøde måtte gå i dekning i Amsterdam under andre verdenskrig. Da jeg flere tiår senere var turist i Amsterdam var jeg med på en omvisning i leiligheten som familien skjulte seg i. Igjen ble detaljer fra boka så levende. Lite visste jeg som barn om jødenes historie i min egen hjemby. Det ble det lite snakket om. Ikke før i 1980- og 1990-årene, da tidsvitnene sto fram og fortalte, ble denne del av historien mer kjent. Siden da har nye historier kommet til, og flere bøker utgitt. I 2022 var jeg på boklanseringen: «Ingen skal få se at jeg gråter. Historien om Cissi Klein og deportasjonen til Auschwitz». Boka er skrevet av journalist Geir Svardal, som i mange år har samlet dokumentasjon om hennes liv. På boklanseringen var Gunvor Moksnes, en av Cissi’s venninner, til stede. Hun var nesten 94 år, men husket alt godt. Cissi hadde flere venninner i nabolaget der hun bodde. Gunvor beskrev en barndom med skolegang, lek i parken og besøk i hverandres hjem. Alt var gjenkjennelig. Til og med bytting av glansbilder. Det var sporty jenter som tok trikken til Lian og gikk skiturer i Bymarka. Foreldrene til Cissi kom fra Baltikum på begynnelsen av 1900-tallet. De hadde flyktet fra pogromer og håpet på et trygt liv i Norge. Cissi’s far var så stolt over at han hadde bodd lenger i Norge enn kong Haakon. Foruten Cissi bestod familien av broren Abraham som var tre år eldre enn Cissi. De fikk også en lillebror som døde som spebarn. Ingen skal få se at jeg gråter av Geir Svardal Av Wenche Dahl, SI Trondheim Syd ••• MIN BOK •••
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=