17 NORSK SOROPTIMA • MEDLEMSNYTT • Alle skjønte at det vi trodde ville være en sakte vei mot en åpnere og kanskje med tiden visumfri grense, nå var en saga blott. Vi var redde vi nå gikk mot «jernteppe» igjen. Snart er det gått ett år, og hva har skjedd? Hva er status per i dag? Det ble svært mye oppmerksomhet både på invaderingen og ikke minst på Sør-Varanger kommune, som den eneste kommunen med grense til Russland. Hva med alle samarbeidsprosjektene mellom både bedrifter, organisasjoner, venner og familie gjennom mange år? Vi var redd alt ville stoppe opp, og at vi måtte finne andre markeder og nye inntektsgrunnlag. Mange ministere fra Regjeringen kom på besøk, og de lovte at dette skulle de hjelpe oss med, vi skulle ikke stå alene. De ville bidra slik at næringslivet og bedriftene skulle få hjelp til å finne nye ben å stå på, når Norge nå skulle sette inn sanksjoner mot Russland i håp om en snarlig og fredelig løsning på krigen. Dette skjedde som kjent ikke, og dermed innførte Norge flere og kraftigere sanksjoner, som går ut over det som er bygd opp over mange år! Støtteordningene som er kommet fra Regjeringen, har ikke truffet som ønsket, men næringslivet har klart seg noenlunde bra frem til nå. Det er ennå en lang vei å gå, spesielt når vi har sett gjennom året at krigen drar ut i tid og ikke ser ut til å stoppe med det første. Flere bedrifter har klart å endre inntektskildene, andre har holdt «hodet over vann» og sakte begynt å se seg om etter andre produkter/ markeder, mens noen, heldigvis få, har måttet gi seg. Vi har heldigvis dispensasjon til å tillate russiske båter å anløpe vår havn som en av tre havner i Norge. Dette bidrar til en noenlunde normal forretning inntil videre. Vi vet aldri når denne også stenger. Vårt lille samfunn har tidligere hatt en blanding av russisk og norsk språk i gatene og i butikkene, og russiske biler og busser har blitt sett på som helt normalt. Dette er nå endret. Den siste måneden er det begynt å komme noen russere i privatbiler og busser for å handle, men det vil nok aldri bli som før 24. februar 2022. I januar i år kom krigen i Ukraina nærmere oss, da en russisk Wagner- soldat tok seg inn i Norge/Pasvikdalen over russergrensa. Her tok han kontakt med lokalbefolkningen, og han har nå søkt om asyl i Norge. At han ikke ble stoppet på Russisk side, er merkelig, da denne grensen er svært godt bevoktet og nærmest umulig å krysse usett. Denne hendelsen har medført at folk er blitt mer skeptiske, og de har begynt å låse dørene, noe som ikke har vært vanlig tidligere. Hverdagen i vår kommune som nabo med Russland i krig, vil bestandig være en før og etter 24. februar 2022. Vi har innsett med stor sorg, at det lokalsamfunnet vi hadde tidligere med nære relasjoner til våre russiske naboer, kanskje aldri vil bli det samme igjen. Denne sorgen er stor og vanskelig å fatte. Jeg som er oppvokst med Sovjet og jernteppet, har fått en rikdom etter å kunne jobbe, besøke og bli kjent med et fantastisk folk som har gitt oss så utrolig mange muligheter for felles vekst og utvikling. Dette er et savn jeg nå bærer med meg hver dag. Vi blir påminnet krigen hver dag fordi vi tar imot mange flyktninger både fra Ukraina og Russland. Dette er en virkelighet der vi får innblikk i en grusomhet som er et resultat av en forferdelig krig. Måtte vi snart våkne opp fra dette marerittet og komme tilbake til en fredelig hverdag med en fredelig grense til et land i fred. La oss aldri miste håpet! Russiske krabbeteiner klar til fangst.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=