112 / 130
Vittig, morsom og rask i replikken som han var ble han ofte midtpunktet i et godt lag. Han var
interessert i samfunnsutviklingen, med sterke meninger om skole
og
utdannelse generelt,
verdiskapningen
i
samfunnet, og ikke minst hvordan vi kan ta oss av de svakeste.
Stian Eriksen vil bli dypt savnet av kolleger, venner og familie.
Kåre Hellan
Født 16. juli 1933
-
død 16. september 2013
Harald Ellingsen
Anders Enda/
Carl Martin Larsen
Johannes Moe
Kåre Hellan ble født i Trondheim 16. juli 1933 og tok sin eksamen artium ved Trondheims
Katedralskole som preseterist. Han fullførte sin utdannelse som bygningsingeniør ved NTH i
1957 og kom tilbake til sin
Alma Mater
som assistentingeniør ved Institutt for Mekanikk. Der
utmerket han seg allerede fra første dag av og ble utnevnt som Dosent ved samme institutt i
1965. Som vanlig ga jeg ham en oppgave som jeg mente han burde arbeide med ved sin
inntreden som medarbeider ved instituttet (det gjaldt visco-elastiske materialer). Det som da
skjer er, dersom vedkommende har forske-rinstinktet
i
seg, at han ved
å
arbeide med
oppgaven får ideen til en ny vinkling eller en ny måte å se problemer på,
og
så er han i gang
med å legge ut på forskningsfeltet for egen maskin. Den opprinnelige problemstillingen blir
glemt for det nye han oppdager.
Og
akkurat dette skjedde med Kåre. Han utvik.let seg til å bli
en kapasitet på området "bruddteori" og fiiCk snart internasjonal anerkjennelse. Han ble
innstilt til og fikk sitt personlige professorat etter innstilling bl.a. fra instituttet 11.1.1974.
Kåre tok sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo 1968 med avhandlingen:
The Bending of
a
Ring-sector Plate with clamped circular Edges, 1968.
Kåre var den selvskrevne leder av
instituttets faststoffmekanikk.
Og så gikk han hen og ble påkjørt i et gangfelt på veg til kontoret en sen ettermiddag i
oktober 2003. Kåre ble hardt skadet og selv om han berget livet, kunne han aldri bli
professor igjen. Selv om dette var klart for oss andre, varte det flere år før hans stilling ble
besatt igjen. En tragedie for Instituttet som aldri fikk igjen den status innen faststoff–
mekanikken hans innsats skaffet det. Tross de handikap ulykken påførte ham, er det
beundringsverdig at han holdt sine evner til
å
betjene sin PC vedlike, han holdt seg
å
jour
med tidens problemer og deltok med innlegg i de debatter han fant på nettet. Kåre var i
grunnen uerstattelig som medarbeider ved Instituttet med sitt forskertalent og sine rike
kunnskaper
På det personlige plan ønsker jeg å uttrykke en dyp sorg ved Kåres skjebne. Han var ikke
bare en skattet kollega, men også en personlig venn. Våre familier omgikkes slik skikken var
den gang.
Leif
N.
Persen
110